Enda en avslørt misjonær

Jeg føler det skjer igjen og igjen og igjen. Historier der prester eller misjonærer blir anklaget for å forgripe seg på gutter og barn i de landene der de egentlig skal drive misjonsvirksomhet.
Jeg kjenner jeg blir veldig trist inni meg ved å lese om disse historiene, ikke bare er det trist for personene som er involvert, men det skader så mange andre enn bare misjonærene og ofrene deres!

Tenk for eksempel på alle fordommene som nå får ekstra grobunn, både mot kristendommen, men også mot de homofile. Det er IKKE sånn at alle homofile går rundt og klår på alt av samme kjønn. Homofile er mennesker de også, slik som alle andre!
Jeg kan forstå at det blir slått opp siden det er en helt utålelig ting å forgripe seg på barn, men det jeg reagerer på er at man ikke slår opp forgripelser overfor jenter på samme skala. Det er alltid "forgrepet seg på mange mindreårige gutter i (sett inn land her", aldri "forgrepet seg på mange mindreårige jenter"...

For det skjer det også, må vite! Det er ikke slik at det bare er gutter som blir utsatt for slike overgrep, det skjer med jenter også! Man hører gjerne ikke om det, bortsett fra når noen kvinner går fram og forteller at de har blitt voldtatt.
Her synes jeg mediene har en jobb å gjøre når det kommer til å opplyse folket. Det er mer enn en side av en sak! Og måten disse sakene blir framstilt på, gjør at fordommer som allerede eksisterer, florerer som bare det.

Når skal vi få et samfunn der alle kan vise noenlunde respekt, uavengig av kjønn, seksuell legning, hudfarge, språk, alder osv.?

Her kan dere lese litt mer nøye om saken: http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Avsloerte-misjonaerens-dobbeltliv-2481439.html

Jordskjelv i Japan

Her på Framnes er det ikke mange nyheter som når inn til oss. En vanlig ting å skrive i årboka er som regel "Du vet du har gått på Framnes når du ikke har fulgt med på nyhetene på tre år." Men i dag fikk jeg da med meg at det har vært jordskjelv med påfølgende tsunami i Japan.

En venn av meg bor i Japan, så dette gjorde meg forståelig nok kjempenervøs! Jeg har sikkert sittet i en time nå og ikke klart å konsentrere meg om noe som helst, iallefall ikke om romantikken, som vi egentlig hadde om. Heldigvis leste jeg nettopp på Facebook at vennen min har det fint, opprørt selvfølgelig, men i god behold.

Jeg vil at alle skal sende en liten tanke til alle de som nå står uten hjem, uten familie og uten noen framtidsutsikter i Japan. Jeg vet at jeg kommer til å tenke mye på det. Når skal alle disse naturkatastrofene gi seg? Kommer vi noen gang til å finne metoder for å slippe de store ødeleggelsene vi ser i dag?