Og det var den helgen...

Jeg merket det etter lunch. Den stigende følelsen av at HER, her var det noe som ikke stemte. Jeg pleier da ikke være så sliten allerede? Men uansett hvordan jeg vridde og vrengte på det, kom jeg ikke utenom det at hodet verket som besatt og nesa rant som en foss...

Da kunne jeg slå fast: jeg var blirr forkjøla. VELDIG forkjøla. Så da var det bare én ting å gjøre: bøtte innpå med appelsinjuice og andre vitaminrike greier å håpe på at de ville gjøre sin magi i min kjære kropp. Nå er ikke jeg kjent for å være veldig heldig og det gjaldt vissti dette henseende også. Da kvelden kom, var jeg så slått ut at jeg ikke greide stort annet enn å ligge på senga med en våt klut over øynene og ønske at trommelagerne i hodet mitt ville slutte å dundre, den ene høyere enn den andre.

Siden jeg er en av de som helst vil unngå å ta smertestillende, så prøvde jeg tappert å holde ut. Med det resultatet at natten ble tilbragt mer i våken tilstand enn sovende. Søvnen ble jevnt avbrutt av generelt ubehag som gjerne følger en forkjølelse.

Så jeg har lært leksa mi: ta paracet når det er nødvendig. Og vitaminer er oppskrytt.

...Neida, det er de ikke, men NOE må jeg ta frustrasjonen min ut på!